Enhåndssverd (i sverd & buckler)
Også kjent som et 'riddersverd', er dette den vanligste typen enhåndssverd fra høymiddelalderen, og var vanlig mellom ca. år 1000 og 1350. Sverdet ansees som en videreutvikling av vikingsverdet. Vekten ligger gjennomsnittlig på ca. 1.1 kg og lengden rundt 90 cm. Det ble vanligvis brukt med et skjold eller buckler (et lite skjold), og var et lett, alsidig og velbalansert våpen som ble båret i det daglige livet og i krig.
En av de tidligste kildene til historisk fekting MS I.33 fra ca. 1300 dreier seg om bruken av et slik sverd sammen med en buckler, og er en kilde FKFD har lang tradisjon og kjennskap med.
Langsverd
Langsverdet er et sverd som ble brukt i senmiddelalderen, omtrent fra 1350 til 1550. Det veier ca. 1.4 kg og har en lengde på 105-120 cm. Det holdes typisk med to hender selv om det også kan brukes i en hånd i visse sammenhenger. Det er et kraftig men sofistikert våpen, brukt til å kutte så vel som å stikke, i dueller og til militært bruk, i krig.
Det finnes idag hovedsakelig tyske og italienske manualer og kilder til kunnskap om kamp med langsverdet. I FKFD baserer vi oss på de tyske kildene, og trener med en type feder som du ser på bildet over.
Rapir
Rapiren er en lang, tynn kårde som ble populær i Europa fra 1600 til 1700. Den veide rundt 1-1-3 kg og lengden på klingen lå på alt fra 95-115 cm. Navnet 'rapir' kommer sannsynligvis av det spanske navnet på kården, espada ropera. Rapirens bruk var mest utstrakt i det sivile liv, til selvforsvar eller i duell. Det er hovedsakelig et våpen skikket til å stikke med på grunn av den lange, tynne og skarpe spissen. Ved siden av rapiren kunne man også holde en dolk i andre hånden (som på bildet), en kappe, eller et mindre skjold.
Italienske skoler og fektemestre ble fort populære overalt i Europa i renessansen. Vi har mange italienske, tyske og spanske kilder til bruk av rapiren. I FKFD baserer vi oss på Bruchius og den tyske skolen.
Italiensk enhåndsverd ('sidesword')
Spada de lato er navnet på en type sverd som ble populært i det 16. århundre. Det var en fortsettelse av middelalderens tradisjoner og også forgangeren til rapiren. Den ble brukt i Dardi skolen (Italiensk), med inflytelse på rapirfekting i 17. århundre.
Sverdet var laget for å takle motstandere i rustining og uten. Håndbeskyttelsen i festet ble også mer kompleks og ledet til slutt til det vi ser på rapiren. Dette kortere sverdet fortsatte å eksistere ved siden av rapiren.
Om navn og treningsvåpen
Mens vi idag har oversikt over sverdets utvikling og har forskjellige navn på typer sverd og kårder, betyr det ikke at historiske fektemestre og utøvere brukte de samme ordene og uttrykkene som museumskuratorer eller HEMA-utøvere idag. Det fantes neppe noen gullstandarder på lengde eller vekt. Mange gamle fektemanualer referer enkelt nok bare til 'sverd'.
Det betyr at treningsvåpen neppe er 100% nøyaktige i forhold til de som eksisterte historisk. Dessuten lages treningsvåpen til HEMA litt annerledes, da de skal ha en viss bøyelighet i stålet, være sløve og ellers være trygge for å sparre med.